En imponerende seier!

Klikk inn for innlegget til Tarald Aano angående Madla Junior 2

En imponerende seier!

Så er seierrekken over (en seierrekke som inneholder både tapte og vunne kamper, om vi ser på tallene som liksom er selve fasiten – men det skal vi ikke, denne gang). For noen varte rekken i 12-13 år, andre kom til etter hvert og styrket laget hver på sitt vis. Men de mange spillerne, som på trening etter trening, kamp etter kamp og i referat etter referat har spilt hver sin hovedrolle, må godta at andre får oppmerksomheten i dette kampreferatet. For dette Madla-laget har hatt noen klipper som fra sidelinjen har styrt laget på høyt nivå – på alle plan.

Men ikke bare på sidelinjen, forresten: På samme måten som forsvarets bautaer har de hatt full oversikt over hele banen, tidvis også langt utover den. De har hatt den roen som skaper trygghet som ikke blir borte om det skulle dukke opp en tabbe her og der, en motbakke eller en blindvei.

På midtbanen har de også rulet; de har vært helt sentrale gjennom alt som er skjedd – i hvert spark på ballen og gjennom alle år. De har spilt støtte når guttene trengte det, de har spilt langballer når guttene trengte noe å strekke seg etter, de har vendt av små tilløp til negative kommentarer og løftet fram positive holdninger og vist at ingen er større enn laget de spiller på – fotball, som livet, er et lagspill.

Samtidig har de holdt bredden, bedre enn noen: Sammen har de gitt ulike gutter oppmerksomhet og oppgaver, og troen på seg selv - ulike talenter, ulike typer, ulike temperamenter. De har gitt guttene muligheter til å prøve seg i forskjellige roller, gitt dem pasninger de kanskje ikke trodde de kunne ta i mot og gjøre noe med – og vist dem at akkurat den pasningen var ment for akkurat dem, akkurat der, akkurat da. For laget. For den enkelte.

Og de har spilt dybde. De har tviholdt på at hver og en av dem har verdi – igjen både i seg selv og for laget – hver og en av dem skal gjennom fotballen utvikle seg, glede seg. Fordi de har sett hele mennesker, helt fra småpjokkene snublet inn på grusbanen ved Hafrsfjord skole i lånte eller nye fotballsko til de spilte sin siste uavgjorte kamp som unge menn klare for nye pasninger – et eller annet sted.

Nei, de to på sidelinjen har altså aldri vært på sidelinjen.

De har vært midt på banen.

Hele tiden.

Og det på en måte som holder høyere nivå enn de kanskje vet selv – ledere for lag i langt høyere divisjoner har mye å lære av Leiv og Kjetil.

Vi kan ikke takke dem nok.

Hilsen oss som faktisk var på sidelinjen.